delTA-konferansen 2015 - en oppsummering.

Ja, i går (15.09.2015) kom vi i mål med delTA-konferansen 2015. En konferanse viet Facebook, unge og samfunnsengasjement. Har Facebook gjort samfunnsdebatten mer demokratisk eller udemokratisk? Er Facebook en pøl av hat og forakt? Har Facebook gjort oss mer samfunnsengasjerte, eller tvert i mot? Er Facebook vår venn eller fiende?

For å svare på det første spørsmålet, og som jeg sa på NRK P2 i et intervju sammen med Elise By Olsen og Kjetil Rolness i etterkant: Debatten og foredragene på konferansen bekreftet mye av det forskningen viser. De samme skillene vi ser på Facebook finner vi i samfunnet forøvrig. Facebook er ikke blitt den store demokratiske og utjevnende faktoren som vi hadde håpet på. Facebook speiler samfunnet. De som er synlige i de tradisjonelle foraene er også synlige på Facebook. Men heldigvis finnes det noen gode unntak, noe som kom frem i blant annet innlegget til Morad Jarodi.

På konferansen ble det presentert mange gode og forskjellige innfallsvinkler for å forstå unges samfunnsengasjement, eller mangel på sådan, på Facebook. Facebook preges av generasjonskiller, kjønnsskiller, skam, posisjoneringer, synlighet (ønsket og uønsket) og paradokser. Ulike designmekanismer på Facebook er også viktige faktorer for å få mer kunnskap om hvorfor og hvordan vi kommuniserer i disse nye omgivelsene. Her en forsøksvis oppsummering (tatt rått fra hukommelsen) av presentasjonen til hver enkelt innleder, inkludert paneldebatten.

Elise By Olsen, 15 år og verdens yngste motemagasinredaktør, kunne fortelle oss (og intervjuer Emma Clare i D2) om hvilken rolle nettet og Facebook har spilt for skapelsen av et nytt opprørsk motemagasin; RECENS. Et magasin som gjør opprør mot den bestående moteverden og deres stereotypiske tilnærming til kjønn og skjønnhet. Elise By Olsen visjon er å nå ungdom med et kjønnsnøytralt magasin uten bilder av retusjerte kropper. Facebook spiller en sentral rolle i hvordan magasinet og opprøret utformes gjennom diskusjoner og samarbeid, i to sentral og lukkede grupper på Facebook. Unge, som Elise, skaper slik noe konkret igjennom Facebook. Elise hevder det er et paradoks at voksne mener at unge kaster bort tiden på Facebook og sosiale medier, når det i virkeligheten er det motsatte. Hun mener at voksne fortsatt er i en prøve-feile fase på Facebook. Unge derimot har en mer selektiv og bevisst tilnærming. De unge tenker nøye igjennom hva de velger å publisere, mens voksne deler mer ukritisk både bilder og statusoppdateringer. Unge har lang erfaring med sosiale medier, nettsamfunn og blogg. De unge har vært igjennom en prøve-feile periode for lenge siden. De er født inn i dette universet og er derfor langt mer bevisst det at Internett og Facebook lagrer det man publiserer for fremtiden. Denne erfaringen gjør bruken til unge mer forsiktig og selektiv, sammenlignet med voksne. Denne forsiktige tilnærmingen hos unge Elise By Olsen her snakker om, samt dette GENERASJONSKILLE mellom unge og voksne i deres bruk av Facebook er noe vi har dokumentert i forskningen.

Nina Lysbakken, stipendiat fra AHO og delTA-prosjektet, kunne fortelle klokt om DESIGNMEKANISMENE som legger premisser for debatt på nett. Dette ble illustrert gjennom ulike visuelle valg og sjangre av typografi og grafikk, eksempelvis på Medium.com versus Facebook. Det ble fremhevet at belønningssystemer, tilbakemeldingsmekanismer (Likes, hjerter etc), kontekst, avsender og hvordan vi inviterer mennesker inn til debatt, er viktige mekanismer som kan være med på styre debatten. Hva som er selve formålet med debatten blir derfor viktig å avklare. En debatt blir forskjellig om den arrangeres i Stortinget versus på Lorry, på Facebook versus en Blogg. Hun var også innom Arne Næss sine forståelser av debatt og premisser for saklighet.

Ellen Høvik, fra Plan Norge og delTA-prosjektet, holdt et strålende innlegg om hvordan virale kampanjer skjer på nettet og ved hjelp av sosiale medier. Det ble en reise i hvordan Plan Norge har utviklet sine kampanjer over tid for å tilpasse, ikke bare et mer krevende publikum, men også en ny medievirkelighet. Facebook har fått en stadig viktigere posisjon, og bilder, videoer og fortellinger er blitt sentrale virkemidler når man skal nå ut til et kresent publikum. Hun fortalte videre om suksesskampanjen rundt barnebryllup og aksjonen #stoppbryllupet. Her hadde Plan Norge alt analysert hvilke saker som skapte engasjement på deres Facebookside – nemlig barnebryllup. De så også at de ville lage en kampanje hvor IDENTIFIKASJON var et viktig element. De ønsket derfor å flytte barnebryllupsproblematikken hjem til Norge – dette for å skape større grad av identifisering til offeret her hjemme. Barnebruden Thea var norsk og skulle giftes i norsk kirke. Resultatet var at kampanjen Stopp Bryllupet engasjerte en hel verden i kampen mot barneekteskap. Den oppnådde en rekkevidde (reach) på nett som vi sjelden før har sett for denne typen kampanjer. Den ble også diskutert og publisert i nyhetsmedier over hele verden. Facebook var også det stedet kampanjen ble delt mest. Facebook er derfor fortsatt en helt avgjørende kanal for å skape samfunnsengasjement. Facebook er viktig både for analyse av sitt publikum (lytte til) og for å skape virale kampanjer. Høvik påpekte til slutt viktigheten av å planlegge for VARIG engasjement – ikke kun kampanjebaserte stunt.

Finn Skårderud, professor og forfatter, hadde en fin og spennende gjennomgang av faglitteratur om nettets psykologiske effekter, i sitt innlegg av Skam 2.0. Skam 2.0 handler om det å bli SETT i sosiale medier. Sett gjennom likes og bekreftelser i et håp om å bli forbilder. “Bilder blir selvbilder laget som glansbilder i håp om å bli forbilder”, som Finn sa. Her kunne vi også ha trukket lærdom fra Nina Lysbakken. Fordi Facebook og sosiale medier er perfekt designet for å manipulere vårt ønske om bekreftelse gjennom dets fokus på like-knappen (tommel opp). Det er mangelen på likes som skaper både skam og ambivalens. De som mislykkes blir ikke sett. Skårderud beskrev også hvordan UNGE i dag, lang på vei, er mer sårbare fordi dannelsen av identitet i mindre grad enn tidligere generasjoner skjer vertikalt. Tradisjoner og familier er i oppløsning, og læreren har mistet sin autoritet og påvirkningskraft. Unge i dag er i større grad overgitt til en sosialisering gjennom HORISONTALE prosesser som bekreftelser og oppmerksomhet i sosiale nettverk på nettet (som på Facebook). Videre brukte Skårderud blant annet litteratur fra, professor ved MIT, Sherry Turkle. Turkle har gått fra å ha en optimistisk posisjon til en mer pessimistisk posisjon i sin forståelse av nettet. Skårderud brukte Turkle til å drøfte hvorvidt Facebook bare gir en illusjon av felleskap. Basert på intervjuer med hundrevis av barn og voksne, beskriver Turkle hvordan ny teknologi og sosiale medier vanskeliggjør gode relasjoner mellom venner, kjærester, foreldre og barn. Mister vi intimitet gjennom kvantitet? Blir relasjoner kvantitet heller enn kvalitet med de nye teknologiene? Vi er nå i større grad alene-sammen (alone togheter, tittelen på Turkles bok), hevder Turkle. Skårderud beskrev hvordan vi paradoksalt nok blitt frakoblet intimitetene og relasjonene gjennom tilkobling. Økende grad av tilkobling innebærer en usikkerhet i hvordan vi skal forstå fenomener som nærhet og ensomhet. Skårderud påpekte videre at nettets virkninger ikke bare er svart-hvitt og at sosiale medier også kan ha flere gode effekter. Til slutt nevner han den Sør-Koreanske filosofen Byung-Chul Han, som var ukjent for meg. Han snakker om at vi nå ikke er en del av massen lenger (som vi var foran TV og avisen), men at sosiale medier har gjort oss til en SVERM. Han skisserer også et dystopisk bilde av et teknologisk samfunn som blir stadig mer dominert av narsissisme og selvreferanser, hvor vi mister evnen til ekte begjær, og evnen til å vie oppmerksomhet til “de andre”, den fremmede. SKAM 2.0 er et viktig tema å forstå, som nok styrer både samfunnsengasjementet og bruksmønstrene på Facebook mer enn vi aner. Skårderud minnet oss også på at FACEbook i liten grad handler om FACE. Vi snakker ikke sammen ansikt til ansikt, men på Facebook.

Pål Nedregotten, innovasjonsdirektør i Amedia og fra delTA-prosjektet, kunne dessverre ikke komme på konferansen på grunn tekniske problemer i Amedia som gjorde at flere lokalaviser på nett lå nede.

Thor Morten Wangen, holdt et innlegg med skrekkblandet fryd – om å “trolle” statsministeren. Han fortalte levende sin personlige skrekkhistorie, om hvordan en vanlig gutt og besserwisser i sosiale medier, en dag påpekte statsminister Erna Solbergs skrivefeil på Facebook. Og derfra gikk fra å være en vanlig besserwisser til å bli hele landets dysleksimobber. Hvordan var det å få et åpent tilsvar fra statsministeren, for deretter å bli kritisert av massene på Facebook og i nyhetsmediene? Hans personlige erfaring illustrerer hvordan små ting i sosiale medier kan komme helt ut av kontroll og proporsjoner. Thor Morten Wangen er på mange måter en norsk versjon av Justine Sacco (hun som ble verdenskjent gjennom en uheldig Tweet), dog gikk det ikke så ille med Thor som med Justine, fordi Wangens navn ble anonymisert i de norske nyhetsmediene. Men når massene i sosiale medier løper løpsk og nyhetsmediene henger seg på, er digital gapestokk en nærliggende beskrivelse. Det interessante her er vel hvordan et uskyldig troll kan gjøre massene eller svermene på sosiale medier, inkludert nyhetsmediene, til enda verre troll. Derfor beskrev også Thor Morten Wangen at han ble redd. Facebook ble en FIENDE. Han hadde et behov for å forsvare seg, men valgte og ikke å gjøre det. Han var sikker på at et tilsvar i sosiale medier bare ville gjøre situasjonen vondt verre, nettopp fordi betingelsene på sosiale medier langt på vei var UTE AV KONTROLL i den nevnte saken. Som Wangen sa i oppsummeringen: Sosiale medier går ofte i svart-hvitt. Det er ingen ordstyrer på sosiale medier og nyansene kan da ofte forsvinne. Likevel ville Wangen fremheve at sosiale medier var positivt for den politiske kulturen gjennom sin åpenhet og dialogorientering. Men det er ubehagelig å havne midt i stormen, uten å forstå helt hvorfor. Et eksempel på uønsket synlighet, som også kom frem i paneldebatten.

Morad Jarodi, steppet inn på kort varsel for (tusen takk), Hajrah Arshad. Morad er også en av de unge muslimske initiativtakerne bak en menneskelig ring – «Fredens Ring» – rundt synagogen i Oslo tidligere i år. Et initiativ som fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Morad snakket engasjerende og personlig om hvilken rolle Facebook spiller for sitt samfunnsengasjement. Han kunne fortelle at Facebook og diskusjonsgrupper hadde lært ham nye begreper. Gjennom Facebook lærte han altså å kommunisere med forskere og andre, og ble utfordret å ta i bruk vanskelige begreper og formuleringer. Dette er jo absolutt interessant. Det hadde også fått han engasjerte i flere politiske saker og flere saker hadde de også fått på agendaen. Fredens Ring var i så måte en viktig læring. Den viser at man kan oppnå enorm gjennomslagskraft for sitt samfunnsengasjement om man kan fronte en sak fra en ny og overraskende vinkel. I forkant av Fredens Ring hadde det vært mye negativitet rundt muslimer og terror. Med fredens ring viste man frem et nytt perspektiv – det at muslimske ungdommer ville lage en menneskering rundt en synagoge for å beskytte jødene. Følgende stod på Facebook siden til Fredens Ring: “Muslimer vil vise at vi tar sterk avstand fra all type jødehat, og at vi er der for å støtte dem. Vi skal derfor lage en menneskelig ring rundt synagogen lørdag 21. Februar”. Dette bidro til å snu på bildet av muslimer og den negative situasjonen som hadde bygget seg opp. Det hjalp mennesker i å snu på perspektivene og i å tenke annerledes. Dette var derfor en positiv sak med en NY OG OVERRASKENDE INNFALLSVINKEL. Denne positiviteten og løsningsorienteringen bidro til å spre budskapet raskt i sosiale medier, og deretter nyhetsmediene. Til og med Barack Obama har fremhevet dette initiativet. Dette innlegget viste derfor at Facebook ikke bare reproduserer stemmer fra den eksisterende offentligheten, men også kan bidra til å hjelpe frem nye stemmer. Et viktig arrangement drevet frem av grasrota i det muslimske ungdomsmiljøet i Oslo.

Til slutt. Årets STORE Facebookdebatt – i IRL, ledet og moderert av Ola Gaute Aas Askheim (Opinion): Der møttes Kjetil Rolness (sosiolog, artist, skribent og Facebookprofil), Morten A Strøksnes (journalist), Tuva Ørbeck Sørheim (sjefsredaktør i Kagge), Emma Clare (journalist i D2) og Nina Lysbakken (PhD. Stipendiat ved AHO). De gikk i dybden av og diskuterte Facebook som debattarena: Er samfunnsdebatten blitt bedre, råere eller dårligere på grunn av Facebook? Inkluderer Facebook flere til debatt? Er det på Facebook den viktige samfunnsdebatten foregår?

Enkelte i panelet hevdet at debattklimaet på Facebook er ganske dårlig. Strøksnes, for eksempel, forsøker langt på vei og styre unna Rolness sin vegg, men også debatt generelt på Facebook. Problemet med debatter på Facebook er at de ofte går i sirkler. Diskusjonen på Facebook blir fort en posisjonering og et ensidig forsvar for egne standpunkter. Posering – var noe som gikk igjen, når panelet forklarte kjennetegn ved Facebookdebatten. Samtidig ble det sagt at Facebook gjenspeiler den “gamle” offentlige arenaen. Det er mange av de samme stemmene som dominerer debatten på Facebook som i avisene.

At Facebook også kan ha sine positive sider, ble notert. Det er en enkel arena for deltagelse. Det er en effektiv og lett tilgjengelig kanal for å følge med på nyheter og informasjon som preger samfunnsdebatten. Rolness, påpekte at Facebook fungerer som en enorm ressurs i spredning av og lenking til ulike informasjonskilder, som alt i fra undersøkende artikler i New York Times, forskning, til statistikk fra SSB. Viktige kilder og informasjon som bidrar til å belyse debatten fra ulike sider. Han er ofte overrasket over hvor godt debattklima det er på Facebook, og mener det slett ikke er en “pøl av hat og forakt”. Facebookdebatten tilfører derimot mye ny kunnskap, gjennom at deltagere i debattene bidrar med opplyste meninger, ny kunnskap og ny informasjon.

De fleste i panelet opplevde at samfunnsdebatten på Facebook lider av betydelige KJØNNSKILLER. Dette er et stort problem, fordi kvinner ikke deltar i samme grad som menn. Et skille der kvinner og jenter er mer opptatt av det private på Facebook (bilder og oppdateringer om familie, barn, venner), mens gutter og menn er mer engasjerte i informasjon om politikk og meningsytringer. Rolness-veggen er et typisk eksempel på et debattforum på Facebook dominert av menn. Hvor enkelte visstnok bruker mye tid på å posisjonere seg. Dessverre ble også debatten på AHO preget av et kjønnsskille, der Rolness og Strøksnes dominerte ordskiftet. Det var i hvert fall innvendingen fra salen.

Hvordan kan kvinner bli mer inkludert i debatten på Facebook? Tuva, mente at kvinner i større grad selv måtte ta ansvar for å delta aktivt i samfunnsdebatten på Facebook. Nina, hevdet at det handler om hvordan det inviteres til debatt, og hvordan formen på debatten er. Om formen er hard og kranglete styrer mange kvinner unna.

Panelet mente videre at den snappy formen Kjetil benytter på Facebook passer godt med formatet i dette nettsamfunnet – der man ofte forventer en mer uformell og personlig stil til forskjell fra avisenes debattform. Den elegante og litt provoserende formen kan nok forklare mye av populariteten han har oppnådd på Facebook. Rolness sin fremgangsmåte drar i gang flere debatter. Men Kjetil hadde et kjent navn før Facebook. Han er en erfaren skribent og representerer således ingen ny stemme. Det gjør heller ikke Strøksnes. De synlige blir mer synlige på Facebook. Eller som Kjetil sa – “det blir bare mer av alt”.

Facebookdebatten ble beskrevet som umiddelbar – hvor debatten går raskt og hvor følelser får utspring. Debatten er ofte PERSONFOKUSERT. Personfokuset gjør at mange kvier seg for å delta. De ønsker ikke å knytte egen person opp til sak. Det kan for mange oppleves både farlig og ubehagelig. En slik debattform krever at man tåler SYNLIGHET. Synlighet handler om å se og bli sett. I et digitalt miljø som Facebook, kan man også tolke hvem og hvordan andre ser på en. danah boyd, en amerikansk forsker på sosiale medier, har skrevet mye spennende om dette. Synlighet på Facebook fungerer som en bekreftelse og belønning, i følge Skårderud (se innledning over), men i noen sammenhenger og i noen kontekster kan den også fungere som en slags straff, dersom den er negativ. Ikke alle er trent til å tåle denne synligheten. Samtidig ble det hevdet at en personorientert dreining av debatten kan forklares av karakterstika ved designet til Facebook – et design som har personlige profiler som fokus. Som en kommentar til Strøksnes, mente Kjetil at det er gult kort å fronte personinformasjon i en Facebookdebatt dersom informasjonen ikke er relatert til konkrete saken.

Emma, som representant for de unge, trodde Facebook ii liten grad inkluderte nye stemmer til debatt, selv om vi finner unntak. Unge generelt er ikke særlig aktive på debattarenaene på Facebook. Et GENERASJONSKILLE på Facebook ble beskrevet. Som Elise By Olsen også var inne på i sitt innledende intervju– unge er i dag mer selektive og forsiktige knyttet til hva de mener og hvor mye de kan mene i sosiale medier. Facebook brukes ikke for statusoppdateringer blant de unge på samme måte som hos voksne. Denne erkjennelsen gjør kanskje at man må satse på mer private rom og grupper for å invitere unge til debatt på Facebook. Eventuelt tilby helt andre debattarenaer enn Facebook?

Noen fra salen påpekte at Facebook bidrar til en EKKOKAMMER-effekt. Debatten på Rolness sin vegg, for eksempel, ble betegnet som et av mange ekkokammer på FB, der noen få diskuterer seg i mellom, mens få andre slipper til. Problemet er at debatten heller ikke når ut og blir privatisert. Dette var andre i panelet uenig i. Kjetil selv, påpeker at profilen hans er åpen og at alle kan se og delta om de vil, men at alle debatter selvsagt ikke når ut til alle.

Debatten på Facebook ble beskrevet som VIKTIG – det er en debatt som ofte setter dagsorden. Facebookdebatter tar gjerne utgangspunkt i den offentlige debatten i den tradisjonelle nyhetspressen. Samtidig ser vi en økende tendens til at pressen følger med og plukker opp saker på Facebook. Nyhetsjournalistikken skriver om det som skjer på Facebook i mye større grad i dag, enn for bare noen få år siden. Facebook er derfor både nyhetsleverandør og et sted hvor nyhetsinnhold blir debattert. Det går i sirkler – det er langt på vei en gjensidig avhengighet mellom tradisjonelle nyhetsmedier og Facebook. Panelet mente avslutningsvis at Facebook virker korrigerende: Facebook bidrar til mer ÅPENHET og debatt – særlig i saker som presenteres i media eller av andre.

Så, ble vi noe klokere? Jo…vi ble jo det.

Takk til våre samarbeidspartnere og Forskningsrådet for finansering.

Vist 834 ganger. Følges av 1 person.
Annonse